Vår gode venn og kollega professor Per Seyersted døde 3. april 2005, nær 84 år gammel. Med hans bortgang ble det satt punktum for et langt, begivenhetsrikt og arbeidsomt liv som rommet ikke bare én, men to karrierer.
Pers første karriere var innen trelast. Tanken var at han skulle føre familiens forretning videre, men for Per ble det etter hvert klart at et liv som forretningsmann ikke lå for ham. 35 år gammel brøt han derfor over tvert og reiste til USA, der han ved farens hjelp begynte å studere det fag som skulle danne utgangspunktet for hans egentlige livsgjerning: forskning og undervisning innen amerikansk litteratur. Han fikk sin mastergrad fra Harvard University i 1959 og tok doktorgraden ved Universitetet i Oslo 10 år senere. Fra midten av 60-tallet var han først stipendiat og senere universitetslektor og førstelektor ved Universitetet i Oslo, før han 1. august 1973 ble utnevnt til professor ved Amerikansk institutt, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon i 1991.
Takket være sine intellektuelle evner og sin kraftfulle personlighet ble Per mens han var ved Harvard kjent med størrelser som litteraturkritikeren Edmund Wilson og litteraturprofessoren Kenneth Lynn, noe som brakte ham i kontakt med det stoffet som skulle danne grunnlaget for hans første, store forskerbragd, nemlig doktoravhandlingen om Kate Chopins forfatterskap. Pers Critical Biography fra 1969 om denne forfatterinnen kom til å bli et viktig referansepunkt for framveksten av feministisk litteraturkritikk både i USA og internasjonalt på 1970- og 80-tallet. Ikke bare medvirket han på avgjørende måte til at Kate Chopin etter 1970 er blitt oppfattet som en av USAs mest betydelige kvinnelige forfatter, det er knapt den artikkel eller bok som skrives om Kate Chopin uten at Pers pionerinnsats nevnes, både når det gjelder biografien og de to utgavene av hennes samlede verker som fulgte denne og som Per redigerte.
Pionergjerningen kledde Per Seyersted. Med sin store energi og utrettelige arbeidsinnsats var det naturlig for ham å stadig begi seg inn på nye fagfelter. Ofte som den første i Norge tok han initiativet til hovedfagskurs og forfattet artikler innenfor områder som var under utvikling internasjonalt, så som afroamerikansk litteratur, nordamerikanske indianeres forfatterskap og kanadisk litteratur. Hans siste bok, en 350-siders litterær biografi om den radikale amerikanske 30-tallsforfatteren Robert Cantwell, ble ferdigstilt bare noen måneder før han døde. Det er et verk som igjen gir imponerende bevis på Pers enestående evne til å samle inn og bearbeide en svært omfattende stoffmengde slik at det blir til en levende og gripende beretning, menneskelig så vel som kulturelt.
I tillegg til forskergjerningen skal også nevnes hans organisatoriske begavelse, både i stillingen som instituttbestyrer ved Amerikansk institutt og som leder og nestleder av nordiske foreninger innenfor amerikanske og kanadiske studier. Han var en høyt skattet lærer som evnet å forene forskning og undervisning på forbilledlig måte. Vi som er igjen, husker ham som en person med vide kulturelle og samfunnsmessige interesser og med stor personlig integritet. Da Brita, hans livsledsager og fagfelle gjennom nesten 40 år, døde julen for 2 år siden, tok han det svært tungt, men han forsonte seg etter hvert også med dette på sin sedvanlige usentimentale måte. Nå er også Per borte, og vi savner dem begge. Kvelder sammen med ham og Brita foran peisen i huset deres på Vettakollen bød på perspektivrike samtaler og opplevelser av godt vennskap som vi minnes med takknemmelighet og glede.
På vegne av venner og kolleger ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk,
Per Winther